25. Februar 2004
Her kommer det forste virkelige reisebrevet, nemlig fra Rio de Janeiro.Vi kom hit natt til lordag etter en laaaang reise. Fra vi sto opp paa hotellet
paa Gardermoen til vi gikk til sengs her i Rio tok det ganske noyaktig 24timer. Men naar vi forst fikk Jet-legen ut av kroppen utover lordagen, kunne vi virkelig se dette utrolige stedet.
Vi bor i en apartment-leilighet paa Copa Cabana, bare 5 minutter fra den beromte stranden. Leiligheten har stue, en liten kjokkenkrok og et greit
soverom. Bad/dusj-forholdene er vel ikke slik vi er vant til hjemme med en lite gekko (en lite ogle) trippende rundt paa vegger og gulv, men vannet er rent og sluket aapent saa vi kan vel ikke forlange mere.... Mona brukte forresten en stk. joggesko mot en kakelakk en kveld... Kakelakken tapte...
Den STORE opplevelsen til naa er selvfolgelig karnevalet. Selve paraden (som vi ser glimt av paa norsk TV) gaar paa et lukket omraade. Det er en gate paa 3 km med tribuder paa hver side som tar 100.000 mennesker (!). I denne gata kommer de enorme flaatene med syngende og dansende mennesker mer eller mindre paakledd (...mindre vil jeg vel helst si....). Det var opptil 30 mennesker oppe paa disse flaatene som er bygget paa og rundt lastebiler. Folkene hadde drakter og kostymer som det er helt umulig aa beskrive. Og bak hver flaate kom en horde av like fantasifullt utkledde mennesker dansende og syngende i et antall paa minst et par hundre! Hvor mange flaater det var aner jeg ikke. Det var helt utrolig aa oppleve dette. Det er umulig aa beskrive det hverken med ord eller bilder!
Fra Karnevalet
.
.
.
Ettersom vi ikke hadde faat tak i biletter paa forhaand maatte vi via en god hjelper skaffe de tilveie paa svartebors. Det var ikke akkurat billig, men eneste mulighet. Og det var verdt hver eneste krone. Vi kom inn ca kl. 20.00 i gaar kveld, og da vi var overmette av inntrykk, og tok en taxi hjem kl. 02.30 var paraden forsatt igang og folket danset og sang. De maa vaere noen i denne byen som har en daarilg dag paa jobben idag skulle jeg tro...
I dag tar vi en badtur paa Copa Cabana tenkte vi. Det er ca 30 grader her med en luftfuktighet som snart maa naerme seg 100. Saa aa komme i vannet er herlig. Heldigvis har vi aircondition leiligheten. Vi blir her i Rio frem til torsdag. Da gaar ferden videre til Argentina og Buenos Aires.
Bading på Copa Cabana
Denne internettkafeen jeg naa sitter pa (kl. 10.45 lokal td) ligger bare 100 meter fra leiligheten, saa det kan bli et reisebrev til fra Rio for vi drar videre.
Vi er ikke blitt utsatt for matforgiftning eller andre vanskeligheter til naa. (Beklager forovrig skriveleifer da tastaturet ikke liker aa bli skrevet norsk paa, og vaare norske bokstaver ikke finnes...)
Hilsen Mona og Odd i kjempeform!!
Rio 25. Februar 2004
Hei igjen.
Ja naa har vi faatt noen erfaringer fra denne storbyen siden forrige brev. Det er onsdag den 25. februar og klokken her er naa 10.00.
Vi maa vel innromme at vi ikke behersker portugisisk som de snakker her i Brasil, i saerlig stor grad.... Vi, med grunnkurs i spansk, har nok litt igjen aa laere, spesielt fordi dette spraaket ikke ligner saerlig paa spansk. Etter aa ha vaert hoeflig i flere dager og brukt "muchos gracias" (tusen takk) i ulike sammenheger med en lett hoderystende reaksjon hos mottager, oppdaget vi at utrykket "tusen takk" slett ikke er det spanske "muchos gracias", men "obrigado/a" og endingen o eller a avhenger av om man takker en dame eller mann... Men vi driver med "learning by doing" saa vi tar et steg videre paa spraakskolen hver dag. Men vi tar litt lett paa det portugisiske spraaket da resten av turen foregaar i spansktalende land.
På veg til Sukkertoppen i Rio
..
Vaeret her borte er forsatt varmt og klamt. Det kommer noen heftige regnbyger hver kveld, og det gjoer ikke klamheten bedre. Det gjelder aa ha funnet en fortausresturant med store parasoller foer bygende kommer. Appropos resturanter, saa har vi oppdaget at brasilianerene slett ikke kan lage vin. Etter aa ha gitt de forskjellige muligheter til aa ta fram det beste de har, har vi avskrevet enhver videre befating med dette produktet. Vi har stoerre forventningrer til Argentina og ikke minst Chile naar den tid kommer. Ol derimot er de bedre paa. Nasjonalolet heter Skol og uttales som nordmenn sier kl 02. paa en lordags natt nar de skal skaale, nemlig "schkaoul". Altsaa enkelt aa huske for enfoldige nordmenn.... Ellers har du Gry helt rett, Sucosen, eller juicen som man faar kjopt i kjoskene som finnes overalt, er helt fantastisk! Det blir en klar nedtur aa komme hjem til Mills apelsinjuice igjen...
I gaar var vi oppe paa en av de store turistattraksjonen her i Rio, nemlig den store statuen av Kristus som staar ruvende paa et hoyt fjell og "ser" utover byen.
Det tok ca 1/2 time aa kjore. Vi tok en Taxi opp dit. Prisen var 60 Reais(ca 140 kr)en vei, men hvis sjaaforen fikk lov aa vente en time paa oss skulle han ha 10 for aa kjore oss tilbake....Noe underlig prissystem maa jeg si. Vi har ikke blitt lurt paa taxipriser enda (tror vi ) men ettersom taxameter ikke finnes, er det smart aa faa prisen forst. I det hele tatt er det lurt a sporre "Quanta costa" for man bestiller noe som helst. Eller opplevde vi oppe ved stauen hvor lurt det er aa ha godt med parkeringsmuligheter ved en slik turistattraksjon... Det var det nemlig ikke her, og trafikk-kaoset var komplett! Tuting, kjefting, banning og sverting tiltok jo lengre opp mot toppen vi kom. Til slutt maatte vi bare gaa ut av taxien og gaa resten. Ikke noe problem for raske og kondisjonssterke (hm...) nordmenn. Monas kne taalte ogsaa paakjenningen (ref. konges uttalelse for dere som var paa festen...). Forovrig er det bare to hastigheter paa brasilianske taxier: Paa og av.... I dag har vi planlagt og ta turen til den beromte Sukkertoppen her i Rio. Det gaar en gondolheis til toppen som vi skal prove.
Ettersom vi drar videre til Buenos Aires i Argentina i morgen, er dette det siste reisebrevet fra Brasil. Vi har hatt det kjempefint her med masse inntrykk festet paa video og film, samt noe i hodet. Dessuten skriver Mona dagbok og jeg reisebrev, saa vi prover aa dokumentere denne store reisen saa godt vi kan. Forovrig skyldes fortsatt noen skriveleifer i reisebrevet tastaturets motvillighet til aa skrive norsk...
Hilsen Mona og Odd
28. Februar 2004
Hei igjen kjaere venner.
Her kommer nytt reisebrev fra oss paa farten. Denne gang fra Buenos Aires i Argentina. Sitter paa en "Internettkafe" som bestaar av en PC fra ca
1800-tallet hvor bokstavene paa tastaruret nesten er bortvisket av slitasje. Saa ortografien i dette brevet maa ses bortfra...
Vi kom hit ca kl. 20.00 torsdag kveld med fly fra Rio. Vi ble mott av en hyggelig engelsktalende dame som ble med oss til hotellet. Og hvilket hotell!! Etter aa ha bodd i en noe sjaber leilighet i Rio kom vi til et hotell for de utsokte og rike.. At alle ansatte gikk med moerke dresser og tversover er saa sin sak, men alle (andre) gjester gjorde ogsaa det. Vi kom ramlende inn i T-skjorte, skjorts og sandaler som hoever seg nordmenn paa tur. Noe skjeve blikk fra damene i sidt merket vi, men vi passerte de med hodet hevet og lot som vi ikke la merke til dem. Vi lar oss ikke kue, vi som kommer fra Noruega.
Ellers har vi endelig kommet til de spansktalende land. Vi har nok fortsatt noen gloser aa laere, men vi bruker de vi kan med fynn og klem!! Como estas, Cervesa og Por Favour holder samtalene igang lenge naar vi kan gjenta de samme glosene mange nok ganger. Men, vi plukker opp stadig nye ord. Noe problem med endinger i forhold til kjoenn sliter vi med, og det kan bli litt pinlig ser vi paa reaksjonene paa mottagerne, men det tar vi med et smil. Ellers er det ogsaa noen som kan like mye engelsk som vi kan spansk her, og da gaar all samtale saa meget bedre.
Taxitur i Buenos Aires anbefales ikke!!! Tut og kjør er bare fornavnet.....
Ellers trodde vi i vaar enfold at det stadig datt ned noen regndraaper fra himmelen naar vi fartet ute paa fortauene. Vi lurte til og med paa om vi skulle ta med en paraply om det skulle bli vaerre, men det var slett ikke regn det vi fikk i hodet, men drypp fra utallige air-condition anlegg oppover i etasjene paa byggene. Fortauene er konstant vaate av disse maskinene, som forovrig er nodvendige med hensyn til varmen og fuktigheten her.
I Rio motte vi faktisk flere nordmenn. Til og med representanten fra reisebyraaet i Oslo moette vi i en gondolheis opp til Sukkertoppen! Men her nede har vi ikke hoert norsk spraak i det hele tatt enda. Og bra er det. Men sveart stoyende amerikanere er det her. Man ser og hoerer de paa lang avstand!!
Mona og jeg kom opp i en heftig diskusjon i gaar ettermiddag sittende paa en fortausresturant og Mona oppdaget at sola forsvant bak en bygning. Hun paastaar haardnakket at sola gaar den andre veien naar vi er soer for ekvator. Jeg mente at den ikke gjoer det, saa vi trenger noen som kan avgjore dette av dere mottagere av reisebrevene. Det er viktig (spesielt for meg...) aa vite hvem som har rett i dette altoverskyggende problem......
I gaar kveld kastet vi alle forsiktighetsregler paa baaten og gikk paa Steakhous og skulle spise biffen over alle biffer, nemlig okse fra Pampasen i Argentina, og den biffen skulle ikke vaere gjennomstekt slik alle forstaasegpaaere mener den maa vaere i land som dette. Mona moderete seg og bestilte indrefile av lam, men jeg slo til med en grillet biff paa 400 gram..
Om maten var helt utrolig bra!! Basilusker eller ikke, vi har ikke blitt daarlige til naa. Men 400 gram biff selv i en kropp som min tar plass.... Ikke ville den ligge rolig i natt heller foer langt ut paa morgenkvisten.... Men all ramling og utoligheter til tross, det var vel verd det. Og denne maten sammen med en utsokt vin (Trumpeter Syhra Reserva 2001) var maaltidet helt perfekt. Og kostet 150 kroner.... Med andre orde: Dette stedet er aa anbefale for gourmeer!!
På veg hjem fra gourme-middagen.....
Politimannen var ikke særlig begeistret for fotograferingen....
I dag tidlig fikk vi det ganske travelt da vi bestemte oss for aa ta en hurtigbaat over til Uruguai, til Colonia og Montevideo. Men da vi kom paa ferjeterminalen moette vi et heller tungt byraakrati. En koe for aa bestille bilett, en annen for aa betale og en tredje for aa sjekke inn og en fjerde for aa gaa om bord.... Da vi kom fram i den foerste var alle biletter utsolgt. Men vi gav oss ikke og fikk kjoept biletter til mandag.
Colonia i Uruguai
.
Vel, vel kjaere venner, det var alt vi hadde aa berette saa langt fra Argentina. Tirsdag drar vi videre til verdens soerligste by, Urshuaia. Er vi heldige er det en Internettkafe der ogsaa. Da kommer det et nytt brev om dere fortsatt vil ha....
Hilsen Mona og Odd
4. mars 2004
Hola mes amigos!!
Som dere forstaar gjoer vi stadig fremskritt i spraakkurset...
Naa er vi altsaa i et av de reisemaalene som (spesielt jeg) har droemt om i mange aar, nemlig verdens soerligste by; Ushuaia.
Vi reiset lengre enn Norge er langt paa tirsdag. 3,5 timer fra Buenos Aires i en MD-80 flymaskin var langt nok for lange ben.... Men da vi endelig kom fram
(1 time forsinket, tidsbegerpet her borte er litt anderledes enn vi er vant til...) var det verdt hele turen. Utrolig fint landskap, som ligner ganske mye
paa Nord-Norge (Mona paastaar ihvertfall det...) med hoye snoedekte fjell, groent landskap og klart blaatt hav.
Her er folket veldig bevisst paa at de holder til i verdens soerligste by. Alt av informasjon og reklame for byen gaar paa akkurat det. De er litt sure paa
Chilenerene som har en militearforlegning noen km lengre soer, men forklarer i hoye ordelag at det IKKE er en by, men KUN er militaerforlegning. De er VELDIG
stolt over aa kalle seg "Fin del Mondo", verdens ende.
Saa vidt Mona og jeg vet er Hammerfest verdens nordligste by (?) og der har de i saa fall et stort potensiale med aa markedsfoere seg som det. Ordfoerer og
resten av kostebinderiet der burde ta en tur hit for aa se hva de kan faa ut av at det er "verdens" et eller annet. Her er de helt raa paa det.
Her er starten (eller slutten) på Hiway 1 som ender i Alaska!
Vi har hatt to dager her med rike opplebvelser. I gaar var vi paa en dagsseilas paa The Beagel Channel. Det er en kanal som forbinder Stillehavet
med Atlanterhavet, og det langt soer for Magelanstredet som vel er noe mere beroemt. Paa denne baaten fikk vi foroevrig en lunch virkelig fra et
tradisjonelt sjoe-kjoekken i soer, nemlig blekksprut/skjell-suppe. Artig greie, men vi syntes det var suppen for de mere spesielt interesserte.... Naar
de smaa fangarmene med ditto sugekopper kom over kanten av suppebollen og proevde aa komme ut (det saa slik ut...) sa Mona mucho gracias og leverte
bolle og innhold tilbake. Dvs. hun truet en fangarm ned i halsen for aa ha gjort det... Jeg forsoekte noen flere, men de raspet i halsen og proevde aa
komme opp igjen, saa kjoekkenet fikk mye suppe i retur... (men vinen var god...).
Ellers saa vi pingviner paa naert hold som vi ikke har opplevd foer. Ogsaa store seler saa dumt paa oss fra holmer og skjaer paa turen. Vi var
ogsaa i land paa et lite sted med noen faa hus. Der hadde de drevet med sauer opp til midten av 90-tallet, men da en vinter tok livet av nesten 90 prosent
av besetningen ga de opp. Det kan komme en meter snoe her, men de har ikke noen form for fjoes til dyra. De gaar ute hele aaret.
Saa naa driver de bare med turister. De fryser ikke ihjel og legger igjen mye penger...
. 
Approps sau; grillet lam er nasjonalretten her nede (ved siden av biffen da, vi er jo forsatt i Argentina). I gaar kveld slo vi oss paa byen og spiste
helgrillet lam (ikke HELE lammet da....)som ble grillet i et glassbur inntil resturanten. Det var bare gaa i "buret" og forlange hvilket stykke man ville
ha. Det var utrolig godt. De KAN dette med mat her. I dag var vi paa buss- og togtur inn i nasjonalparken her nede.
En smalsporet jernbane tok oss inn i historien til begynnelsen av forrige aarhundre hvor hele dette omraadet var befolket av fanger som ble deponert hit fra hele
Argentina. De fulgte opp britene som sendte fanger til Autralia. Toemmerhogst var det fangene ble satt til. Det var nok et toeft liv.... Foeroevrig ble vi
fortalt at kaniner og bevere ble innfoert hit fra Canada i samme periode. Kaniner gjoer som kaniner flest, nemlig aa formere seg uten at dette har skapt
de store problemene her, mens beveren som gjoer det samme i ledige stunder (formere seg altsaa...) har skapt store problemer i skog og vassdrag med
felling av traer og byggingen av sine hytter. De har ingen naturlige fiender saa de blir bare flere og flere. Det er innfoert skuddpremie paa de, saa de av
reisebrevleserene som maatte ha hang til beverjakt boer ta en tur hit!! Det er mulig vaare tanker i denne sammenheng gaar til lesere av brev paa
Hoylandet....
Ellers er det aa si om dette stedet at det er en temperetaur og et vaerskifte som paa en daarlig sommerdag i Norge. Det er riktignok paa slutten av sommeren her, men temperaturen i gaar var paa ca 10 grader, mens den i dag kroep opp til 15. Ganske mye vind ogsaa, men det er vel ikke annet aa vente paa et sted hvor Atlaterhavet og Stillehavet moetes, Kapp Horn. Nordmenn har ikke befolkningen sett saa mange av foer, men de har etterhvert faatt opp et bra turisttilbud her. Men som ellers paa vaar langstrakte tur er det amerikanere ogsaa her (som forsatt ikke klarer aa vaere beskjedne og aa holde kjeft....). Det er vissnok observert et par svensker i byen for noen dager siden, ellers er det ganske fritt for europeere generelt og skandinaver spesielt.
Vel, vel. Fra naa kan alt bare gaa oppover (paa globusen), dvs. nordover. Vi skal ha et kort flytur i kveld til et lite sted som heter El Calafate, forsatt i Argentina. Der skal vi bl.a. paa en tur til en beroemt isbree som er midt i kalvingsperioden.
Vet ikke helt hvor neste reisebrev kommer fra, men det skal komme flere, om helsa holder og dere vil ha.....
Hilsen Mona og Odd
9. mars 2004
Hei igjen. Tid for nytt reisebrev.
Naa sitter vi i en liten landsby ca 15 mil utenfor Santiago i Chile. Denne byen heter Zappallar og ligger helt ute ved Stllehavet. Faktisk har vi panoramautsikt utover havet fra rommet vaart paa hotellet.
Som dere skjoenner har vi reist noen tusen km fra siste reisebrev-by som var Ushuaia. Fra Ushuaia har vi stoppet tre dager i Patagonia i Argentine i en
liten men turistvennlig by som heter El Calafate. Der hadde vi ikke mindre enn to utflukter til Patagonias stolthet, nemlig de store isbreene. El Calafate ligger ved Argentinas stoeste innsjoe, Lago Argentinas.
.
En av de isbreene vi besoekte "seg" paa tvers av denne innskjoen paa en slik maate at den stengte en hel "fjordarm" slik at vannet i den innestengte delen steg flere meter over normalstanden. Naar saa vannet steg saa hoyt at presset paa isbreen ble for stor, brakk denne av og det oppastaar en voldsom kaskade av is og vann som flommer gjennom "dambruddet". Dette hender hvert 15. til 20. aar, saa det er ikke hver dag denne dramatikken oppleves.
. 
Det siste bruddet var i 1988
(faktisk 17. februar....) saa de venter et nytt brudd naar som helst. Mye
vitenskapsfolk og skuelysne var der. Men vi hadde ikke tid til aa vente
hverken noen dager eller aar paa dette fenomenet, saa vi forlot El Calafate
til fordel for Chile og Santiago. Her har vi virkelig faat igjen varmen i
kroppen (30 grader i skyggen....), og sandaler og T-sjorter er tatt fram fra
koffertene igjen.
Ska vi foroevrig summere opp Argenina og argentinere generelt, er det vel aa
si at landet er flott, veldig variert med storbyen Buenos Aires hvor 30 % av
alle argentinereene bor, og de landlige og mye kaldere stroekene i soer.
Argentinerene har den egenskapen at de ikke bare blir kjent med hverandre paa
ca 1 sekund, men ser ut til aa bli perlevenner paa samme korte oyeblikk. Det
er ikke maate paa hvor mange ord og setninger de klarer aa forme paa kort tid,
og gjerne i munnen paa hverandre.... Kyss og klemmer florerer... Vi ble ogsaa
fort tatt inn i varmen, men som foer nevnt: med vaar spanskkunskap og
argentinerenes engelskunnskap, gikk vi fort tomme for de lange fraser paa
begge sider. Det er jo maate paa hvor mange ganger man kan si: ¿Como estas? og
svare: Moy Bien. Ikke kunne vi si Una Zervesa for mange ganger heller.....
Ellers opplevde vi argentinerene som et veldig stolt folkeferd. Glad i landet
sitt og i hverandre. Norge forbandt de fleste vi "snakket" med med fjorder og
bacalao av en eller annen grunn. Midnattsol og oljen hadde ingen hoert om. Det
er foroevrig et slags "svenskehat" mellom argentinerene og chilenere oppdaget
vi i Patagonia, og som gjentok seg naar vi kom hit til Chile. Det hoeres ut
til aa komme av konflikter i militaertiden i begge land. Patagonia tilhoerte
Chile en gang i tiden, og Chilenerene liker daarlig at dette ganske oede
omraadet ble anektert av Argentina. Vel, vel, saa mye om historien.
Vi er naa som nevnt i Zappalar. Her er det rikfolket i Santiago har sine
sommerhus.
Naa er den sesongen paa hell slik at det er rolig og ikke saa fullt
av turister her, men desto hyggeligere lokale innbygger. Drosjer har de ikke,
saa de kjoere hverandre hjem. I formiddag ble stuepiken paa hotellet beordert
til aa kjoere oss til "sentrum" (om det gaar an aa kalle det det...), og i
kveld ble et kunsterpar paa en resturant hyret til aa kjoere oss tilbakekke skal de ha penger for det heller....Og skravla gaar paa alle sammen.
Chilenere vi har hatt kontakt med saa langt forbinder Norge med laks, ikke saa
rart ettersom Chile vel er verdens stoerste opprettsland for laks.
Kunstnerparet som kjørte oss til hotellet i Zappallar. Vi kjøpte et fint maleri med sertifikat (!) av han.
.
Her er et av Chiles mest berømte vinslott: Casillero del Diablo. Djevelens kjeller.... Det ligger rett utenfor Santiago
Vi blir her i Zappalar et par dager til, og saa tilbake i Santiago et par
dager, for saa aa sette kursen mot Peru den 12. og "koble" oss paa et
reisefoelge der med kurs for Cuzco og Machu Pinchu i det gamle Inkariket. Vi
gleder oss veldig til det! Vet ikke naar det blir anledning til aa skrive
neste reisebrev, men dette var det vi hadde paa hjertet denne gangen!!
Takk for oss fra Chile
Foran statuen av Salvador Allende
Hilsen Mona og Odd i Chile
13. mars 2004
Hei igjen.
Det er tid for et nytt reisebrev. Vi har forflyttet oss noen mil igjen, fra
Santiago til Lima. Hit kom vi idag, og har blitt saa vidt kjent med 6 andre
medlemmer av den gruppen som skal vaere sammen i Cuzco og Mancu Pichu omraadet
i 9 dager. To fra Australia og 4 fra Texas.
Her er reisefølget vårt på turen i Peru. Fire amerikanere og to fra Australia (nr 1 og 2 fra vesntre), pluss reiselederen
En liten oppsummering fra Chile er paa sin plass. Et noe oerkenlignende land,
ihvertfall i midt og ordomraadene. Siste reisebrev kom fra Zappillar ved
kysten. Det var et avslappet sted aa vaere. Etter Zappiar har vi tilbragt et
par dager i Santiagoomraadet. Vaert paa et stort vinslott, et av Chiles
stoerste og beste (etter guidens beskrivelses...). Vi fikk ogsaa et inntrykk
av at de politiske forhold som var i Chile fort et par tiaar siden slett ikke
er glemt. Augusto Pinoche er et vaskelig diskusjonstema fortsatt, og veldig
svart/hvitt. Han er beundret og elsket for aa ha faatt okonomien paa beina
etter Salvador Allenmde paa 70 aarene, men har sine motstandere i de som
setter menneskerettigheter hoyt. Veldig interessant aa diskutere dette med
chilenerene (som vanlig med de som kan sin engelsk...)
Ellers har vi na utviklet et godt spanelsk spraak. Blandig av engelsk og
spansk. Det fungerer meget bra....
Santiago var et spennende sted aa vaere, til tross for den store forurensingen
som er der. Det er et meget utsatt jordskjelvomraade. Alle bygninger er
spesielt kraftig konstruert for aa taale skjelvene. Vi merket ingeting, men
det er veldig vanlig aa ha mindre skjelv der.
Dette blir et kort brev baade fordi vi skal tidlig opp i morgen, og for at
hotellets internettforbindelse kuttes etter 20 minutter.
Ha det bra saa lenge. I morgen reiser vi dypt inn i Amazonasjungelen et par
dager..... der er det vel ingen internettkafeer...
Hilsen Mona og Odd
20. mars 2004
Hei igjen alle reisebrev-lesere!
Vi har naa kommet til et av Soeramerikareisens hoydepunkter: Restene fra det
gamle Inkariket i Peru. Fra ca 1200 til 1533 da spanierene invaderte dette
utrolige regimet, hadde Inkaene klart aa bygge opp et velutviklet samfunn og
ikke minst bygget noen utrolige byggverk.
.
Et varmt og klamt sted som vi fort fant ut ikke ville passe oss noe
saerlig aa bosette oss paa. Dette til tross for opphold et par doegn i en
bungalov som stort sett besto av enkle plankevegger og store vindusaapningen
kleddd med myggnetting. Det siste satte vi saerdeles stor pris paa da
moskitoene var ganske plagsomme paa de ekspedisjoner vi hadde inn i jungelen
paa dagtid.
.
Godt aa slippe de nattestid. Endel myggbitt ble det, men vi knasker malariatabletter og haaper det beste.... Vi fikk oppleve baade anakondaslage, apekatter, en stor (og da mener jeg STOR) tarantelledderkopp boende i en jordhule med sitt fryktinngydene utseende og giftige huggtenner. Vi kan vel si det slik at dette IKKE var Monas favoritt....
Etter jungeloppholdet paa ca 200 meters nivaa, ble vi fraktet med fly til
Cusco, 3400 meter over havet. Og slikt gjoer man ikke utstaffet.... Vi fikk
ganske fort merke hoydesyken. Hodepine, kvalme og diaree. Ikke saerlig
behagelig at maten kommer ut igjen alle mulige veier. Mona har vaert mest
plaget. Men tiden leger alle saar.... Formen er betraktelig bedre naa i
skrivende stud paa en loerdag kl 15.00 lokal tid.
Cusco som har vaert utgangspunktet vaart, var Inkaenes hovedstad i
storhetperioden. I dag er dette en by paa ca. 250.000 menesker, mens den paa
1400-tallet faktisk hadde ca 500.000 Inka-innbyggere! Sporene etter Inkaene er
mange og utrolige. Alle har vel sett og lest om Inkaenes byggemaater med bruk
av store, og da MEGET store steiner som er saa fint hugget til at det ikke
gaar an aa faa et papirark mellom steinene.
.
Og det klarte de med aa bruke
hardere steinarter som redskap. Det er bare helt utrolig. Da spanierene kom i
1533 fant de kjempestore templer og andre byggverk, kledd innvendig med gull.
For aa omvende indianerene til katolisismen rev de ned templene og bygget
store kirkebygg oppe paa tempelmurene. Dette kan vel kalles
blandigsbyggemaate. Det finnes en rekke store og imponerende kirkebygg her
forsatt. I dag er Cusco blitt en stor tur istby paa godt og vondt. Det er nok
godt for lokalbefolkningen som faar solgt en masse tepper, lamaprodukter og
andre lokalt tilvirkede varer til godtroende turister. Men utviklingen har
ogsaa sine klare negative sider. En by som var bygget for fotfolk med sine
lamaer har idag en biltetthet og ditto forurensing som ikke er helt sundt...
Vi har vel aldrig opplevd en by med saa mange drosjer i som denne. Mens man
ellers er vant til i det minste aa maatte vinke paa en drosje om man trengte
skyss, er det drosjene som tuter og blinker paa turistene som gaar paa
fortauet i denne byen! I et land hvor 70 % av befolkningen er etterkommere av
indianere med ganske utpregede trekk, er det ikke lett som nordboer aa stikke
seg vekk i folkemengden. Det oppdager ogsaa gateselgerene som har tildels en
ganske toeff markedsfoering av sine varer.... "No gracias"-begrepet maa brukes
stort sett hele tiden naar man er ute i gatene.
Vi har ogsaa hatt en guidet og svaert interresant tur fra Cusco, gjennom
Sacred Valley som var et av inkarikets store matkammer, og fram til landsbyen
Augas Calientes som er utgangspunktet for turen til Machu Picchu.
Gjennom denne Sacred Valley stoppet vi flere steder for aa beskue de utrolige
tempelruinene Inkaene bygget. Steiner pa opp til 90 tonn ble hugget ut oppe i
fjellet paa den ene siden av dalen, fraktet ned i dalen og opp igjen flere
hundre meter paa den andre bratte fjellsiden. Ingen vet hvordan de klarte
dette paa relativt kort tid, selv om arbeidskraften var billig og antall
arbeidere svaert mange....
Forventningenen til Machu Picchu vare selvsagt store etter det vi har sett og
lest paa forhaand. Og disse forventningene ble innfridd og vel saa det. 400
meter over denne landsbyen vi bodde i hadde Inkaene bygget noen
tempelkomplekser som bare var helt utrolige! Ettersom Machu Picchu ikke ble
oppdaget og dermed oendelagt av Spanierene, kunne vi se hvordan dette
komplekset hadde sett ut i sin storhtestid. Tidens tann hadde riktignok gjorte
endel skade, men vi kunne lett forstille oss hvordan dette virkelig hadde sett
ut. De fleste av dere har vel sett bilder av dette, men virkeligheten er enda
stoerre og mere utrolig enn det gaar an aa beskrive det. Alle somm maatte ha i
tankene aa legge en tur til denne verdensdelen maa ta turen innom Peru og
Machu Picchu!!
.
..
.
Naa var vi ikke helt alene inne disse ruinene. Det er ca 1000 besokende her
HVER DAG hele aaeret igjennom! Dette sliter ganske mye paa ruinen saa
myndighetene vurdere aa begrense besoekstallet. Men paa den andre siden gir
alle besoekende store inntekter til bevaring og vider utforskning av Machu
Picchu og andre rester etter Inkaene.
Dette har vi drømt om.... På toppen av Machu Picchu!!
Dette blir nok et av de siste reisebrevene vaare, da vi naa ser enden av denne
lange reisen vaar. I morgen, soendag, drar vi til vaart siste oppholdsted,
Bonair paa de Nederlanske Atollene i Caribien. Om lykken staar den kjekke bi,
og det finnes mulighet, kan det vel bli et brev derfra ogsaa. Inntil da, ha
det bra alle sammen!!
Hilsen Mona og Odd
24. mars 2004
Hei igjen!
Her kommer siste reisebrev fra oss for denne gangen. Vi har kommet til siste
stopp foer hjemreisen starter, nemlig Bonair i Caribien som ligger rett
utenfor kysten av Venezuela. Dette er en tidligere nederlandsk koloni. Det
betyr bl.a. at spraaket her er nederlandsk. Men det er ikke noe problem fordi
alle snakker greit engelsk i tillegg. Det var litt OK aa komme ut fra de
spansktalende landene, selv om vi etterhvert klarte oss bra med vaart
"spangelsk".
Dette er oeyen for soling, bading, dykking eller snorkling og avslapping i
varmt godt vaer (baade dag og natt, men vi har et bra airconditionsanlegg paa
rommet saa tropenettene plager ikke oss). Det er et moderne samfunn her paa
alle maater, untatt det faktum at de ikke har mobiltelefondekning. Det har de
hatt i alle de andre langt mer fattige landene vi har besoekt paa denne turen.
Men vi klarer oss utmerket uten.... Vi har leiet bil her de tre dagene vi har
hatt til disposisjon. Myndighetene har avsatt en ganske stor del av oeya til
nasjonalpark. Den har vi kjoert gjennom idag. Veiene er riktignok i saa
daarlig forfatning at vi maatte leie en liten 4-hjulstrekker, men mye fin
naturopplevelser.
Ellers har de et kjempestort omraade vest paa oeya hvor de stenger inne saltvann i store innsjoer for aa utvinne salt. Vannet fordamper og saltet ligger igjen som et hvitt dekke paa bunnen av de grunne innsjoene. Store skjoveldosere samler opp saltet i store hauger. Paa avstand ser disse ut som fjell dekket med snoe....
Gekkoer av alle fargetoner loeper rundt overalt her. Baade i gater og paa
veier. De virker tamme, og kan mates om man foeler for det. Det skal ogsaa
finnes store iguaner her, men de har vi ikke sett. Men ville esler rusler
rundt overalt.
Vi har, som dere skjoenner hatt det helt utmerket ogsaa her, men maa naa pakke
sammen alt vi har samlet og det er ikke lite.... for aa dra hjem. Det blir en
kraftig "bot" aa betale for overvekt med KLM-flyet. Flyet gaar herfra kl 03.30
i natt!! Da har vi ganske mange timer i fly som dere skjoenner. Vi lander
etter planen paa Gardermoen ca kl 20.30 torsdag. Vi maa bruke resten av denne
uken for aa komme ajour igjen baade tidsmessig og med alle vaner og uvaner vi
har lagt oss til gjennom fem flotte uker i Soer Amerika. Takk for oss og for
at dere tydeligvis har lest reisebrevene vaare!!!
Hilsen for siste gang Mona og Odd